Fagartikkel nr. 3

Skrevet av Vegard Vetti

​

​

Muring med naturstein har lange tradisjoner i Norge. Å lage en vakker og sterk mur er et fag, men det er

også et tradisjonshåndverk. Det kan være nyttig å kjenne til noen av begrepene som brukes innen

natursteinsmuring og vi skal nedenfor forklare noen av dem.

Noen grunnbegreper skal nevnes først, da de brukes for å forklare andre begreper. Deretter listes alle

begrepene tematisk — og alfabetisk innen hvert tema.

​

Grunnbegreper
 

• Visflate: Den synlige utsiden av muren. «Skjult flate» vil være innsiden eller en gjemt bakside.

• Skift: Et horisontalt lag av stein i muren.

• Stuss / stussfuge: Vertikal flate der to steiner i samme skift ligger mot hverandre.

• Forband: Bygge i forband, dvs. slik at det ikke finnes gjennomgående stussfuger.

• Bandtjuv: Gjennomgående stussfuger, dvs stussfuger som krysser flere skift. Gir svak mur.

​
 

Begrepene ordnet tematisk

 

1. Hvor og hvordan steinen ligger

1.1. Bandtjuv: Gjennomgående stussfuger, dvs stussfuger som krysser flere skift. Gir svak mur

1.2. Binder: Stein som binder 4sammen visflatene i en tosidig mur. Steinens lengste flate går på tvers av muren.

1.3. Bunnskift: Første nivå med stein. Steinene kalles tåstein. Er gjerne av litt stor størrelse, for å ligge støtt.

1.4. Forband: Bygge i forband, dvs. slik at det ikke finnes gjennomgående stussfuger

1.5. Knas, knasing: Uttrykk som brukes når en stein har god kontakt med steinene under, og ligger stabilt.

Steinen ligger da i knas mot steinene under. Hvis steinen vipper, kan knasing oppnås ved å slå inn en
steinkile i fugen. Når god knas er oppnådd, sier man at steinen knaser godt.

1.6. Liggfuge: Horisontal fuge mellom to skift

1.7. Løper: En stein der lengste side er parallell med visflaten.

1.8. Pinning: Å kile inn mindre stein ved å bruke slegge. Uføres på visflaten når muren er ferdig bygget.

1.9. Skift: Et horisontalt lag av stein i muren.

1.10. Stuss / stussfuge: Vertikal flate der to steiner i samme skift ligger mot hverandre.

1.11. Tåstein: Betegner steinene i bunnskiftet. Kalles noen ganger fundamentstein.

1.12. Visflate / vis: Den synlige utsiden av muren. «Skjult flate» vil være innsiden eller en gjemt bakside.

​

2. Egenskaper ved steinen

2.1. Flasken: Dette er steinens største flate.

2.2. Fallende lengder: Betyr å mure med stein av varierende lengde, i motsetning til stein med samme lengde.

2.3. Kløv, villkløv, bust: Kløvstein er lett å kløyve og danner flak med slett overflate. Stein med villkløv

(villstein) vanskeligere å kløyve, og får en mer uregelmessig overflate etter kløyving. Buststein er mer
klumpete i formen, vanskelig å kløyve.

2.4. Knøl: Ujevnhet som stikker markert utenfor steinens øvrige flate.

​

3. Bearbeidede former på steinen

3.1. Kopp: Den siden av en stein som ses i visflaten. Fasadesiden av steinen. Brukes f.eks på stein i bygårder

eller finere hus av tilhugget naturstein.

3.2. Råkilt / kilt. Ubearbeidet splittflate i visflaten.

3.3. Råkopp: Hugget fasadestein, der koppsiden er konveks i formen og grovt tilhugget.

​

4 Verktøy

Slegge, hammer, meisel og spett er velkjente begreper som ikke trenger noen forklaring.

4.1. Brenner / brennmeisel: En type meisel som brukes for å sette spor på tvers av en stein, før det slås med

slegge på steinen for å dele den.

4.2. Dybling: Jernbolter som bores ned i fjell, for å sikre at tåstein som ligger på fjell ikke skal kunne flytte seg.

Slike bolter kan også brukes oppover i muren, for å forankre steiner i hverandre.

4.3. Kantjern: Også kalt Sprehn-jern eller kantmeisel. Brukes til å slå biter av stein, slik at steinene passer

bedre sammen med lite mellomrom (fuger). Kan også brukes til kløyving.

4.4. Kile og blekk: Håndverktøy av jern for deling av stein. Etter boring av flere hull på rad, settes de to

blekkene (buede jernstykker))ned i hullet. Jernkilen settes så mellom dem. Det slås med hammer på
hver kile etter tur, og steinen vil sprekke etter en del slag.